Bevar mangrovetrærne – verdens livline

Mangrovetrærne har lenge vært en livline for kystsamfunnene i Colombia. De beskytter mot uvær, og de sørger for at familier får både mat og ved. Men de er også en livslinje for resten av verden. De absorberer karbon fra atmosfæren, og grunnstoffet lagres dypt nede i bakken under vannet – i flere hundre år. Nye studier viser at de kan absorbere opptil ti ganger så mye karbon per mål som skog på land.

Men nå trues trærnes eksistens av belastningene fra ulovlig jordbruk, fiske, skogbruk og klimaendringer. «Det er mange ulovlige grupper som arbeider i mangroveskogen», sier Canchila Avila. «De er ikke klar over de bærekraftige tiltakene, eller så bryr de seg ikke.» Ifølge Conservation International slipper mangrovetrærne og de andre økosystemene ved kysten ut det karbonet de har lagret i flere hundre år når de blir skadet eller ødelagt. Grunnstoffet slippes ut i atmosfæren, og blir en kilde til klimagasser. De anslår at så mye som 1 milliard tonn CO₂ slippes ut hvert år fra kystnære økosystemer som har blitt skadet.1 Det tilsvarer det totale utslippet fra biler, busser, fly og båter i USA i 2017.

På denne fuktige og solrike morgenen i april er det stille og rolig i Cispatá Bay, bortsett fra noen lokale fiskere som står i vann til livet for å sette sine håndlagde fiskegarn. Her samler Conservation International og Invemar Research Institute jordprøver som skal analyseres for å finne ut hvor mye karbon som ligger lagret i sedimentene under overflaten, også kalt «blått karbon». Sammen med stiftelsen Omacha utarbeider de tre organisasjonene en finansieringsmodell for å støtte bevaring og planting av mangroveskog i regionen, i samarbeid med de lokale myndighetene (CVS) og lokalsamfunnene.

I forbindelse med Apples Give Back-kampanje or Jordens dag 2018 innledet Apple et samarbeid med Conservation International for å ivareta og styrke den 110 000 mål store mangroveskogen i Cispatá Bay, som det forventes kommer til å absorbere 1 million tonn CO₂ i sin levetid. Under konferansen Global Climate Action Summit i California i september understreket Lisa Jackson, Apples konserndirektør for miljøtiltak, hvor viktig denne typen bevaring er. «Disse skogene er helt uunnværlige. De er et av naturens viktigste verktøy i kampen mot klimaendringer», sa hun. «På verdensbasis har vi mistet halvparten av verdens mangroveskoger siden 1940-tallet. Derfor er det på høy tid at vi begynner å ta vare på dem.»

Conservation Internationals prosjekt er det første prosjektet i verden som anslår mengden av blått karbon i både trær og jordsmonn. Dette vil bli en modell for å skalere absorbering av karbon i globale mangrove-økosystemer, og for å redusere utslipp som skyldes avskoging av disse områdene.

«Vi har utviklet en helt ny våtmarksmodell», sier María Claudia Díazgranados Cadelo, marinbiolog og ansvarlig for Marine and Community Incentive Programs hos Conservation International. «Vi må forbedre måten vi måler karboninnhold i jordsmonnet i mangroveskoger på. Andre metoder bruker bare biologisk materiale over bakken uten å ta hensyn til jordsmonnet, som for mangrovetrærne og andre økosystemer ved kysten er det viktigste stedet for lagring av karbon.»

Rundt bukta bor det flere hundre familier som lever og arbeider i mangroveskogen. De kalles mangleros, og de er en del av et nettverk av lokale mangroveorganisasjoner som har blitt dannet for å ivareta og beskytte mangroveskogen og lokalsamfunnene som er avhengige av dem for å få både mat og inntekt.

I nabobyen San Antero tar Cispatá-innbyggeren Ignacia de la Rosa Pérez i Independent Mangrove Association seg av forholdet mellom lokalsamfunnet og de ideelle organisasjonene. «Jeg ble praktisk talt født i mangroveskogen», sier Rosa Pérez. «Allerede da jeg var en liten jente, begynte jeg å arrangere ekspedisjoner inn i skogen for å utforske livet der. Jeg visste ikke at jeg var en leder, men alle fulgte meg. Det var slik jeg begynte å lede bevegelser.»

Siden 1976 har Rosa Pérez samlet flere tiår med data om mangroveskogen, inkludert informasjon om dyrene som lever der, mangrovetrærnes helse, og informasjon om kanalene som går inn og ut av skogen. Permer fulle av kart og grundige analyser av disse kystnære skogsområdene fyller to bokhyller i hjemmekontoret hennes. Hun har regionens største datasamling. Mye av informasjonen stammer fra tiden før Cispatá Bay ble klassifisert som et verneområde, og vilkårene for denne prosessen har også fått plass i noen permer hjemme hos Rosa Pérez.

«Vi så endringene i elvemunningen», sier Rosa Pérez. «Vi så endringer i de økologiske prosessene – fra dyrene til skogen. Alt forandret seg, og til slutt havnet et mangrovetre som hadde stått der i 300–400 år, på land. Tiden gikk, og menneskene begynte å forsyne seg av mangrovetrærne.»    

Rosa Pérez husker at innbyggerne pleide å selge alt de kunne – ved, bark, fisk og krabber. Så da en lokal politiker karakteriserte mangrovearbeiderne som økologiske krypskyttere, ble Rosa Pérez sint. Selv om de som arbeidet i mangroveskogen ble beskyldt for å ødelegge trærne med fisking og hogst, var sannheten at trærne allerede var i ferd med å dø. 

«Da jeg var tre år gammel, konkurrerte vi om å finne det største nedgravde treet», sier Rosa Pérez. «Mangrovetrærne hadde forsvunnet, kanskje på grunn av saltnivået eller mangelen på vanntilførsel. Svaret fikk vi i 1992. Jeg ble med mangrovearbeiderne ut til saltgruvene. De gravde opp bakken for hånd og med spader. De dro opp treet for å bevise at de ikke hadde hugd det ned.» 

Dette beviset dannet grunnlaget for et langsiktig samarbeid mellom innbyggerne og CVS, hvor de utarbeidet bærekraftige retningslinjer for bruken av mangrovetrærne. Blant annet utarbeidet de en rotasjonsplan for bruk av mangrovetrærne, slik at det bare er ett område som brukes om gangen. Da får alle områdene tid til å restituere seg.

«Vi har begynt å bruke et nytt språk», forteller Rosa Pérez. «Vi bruker en krysning mellom språket til fagfolk, teknikere, vitenskapsmenn og innbyggerne. Det har bidratt til at vi har vokst og kommet dit vi er i dag.»

40 km øst for San Antero, i San Bernardo del Viento, tar Canchila Avila seg av et liknende samarbeid mellom innbyggerne, de lokale organisasjonene og de lokale styresmaktene. Canchila Avila koordinerer bærekraftig hogst og rydding av mangrovetrær for å opprettholde vanntilførselen, og han har også ansvar for å utstede tillatelser til å hugge trær som skal brukes som bygningsmaterialer. «Vi høster fra mangrovetrærne, men vi tar også vare på dem», sier Canchila Avila. «Hvis vi finner et område hvor det er svært få trær, skjønner vi at det trengs rehabilitering, slik at området kan restituere seg. Vi gir området tid, og vi planter nye trær.»

«Vi kjenner området, og vi kjenner vannstanden, så vi pleide å hugge uten å sette oss inn i det tekniske. Det var slik vi var vant til at det skulle gjøres», sier Canchila Avila. «I dag kombinerer vi teknisk kunnskap fra CVS med våre egne erfaringer.»

Canchila Avila, Rosa Pérez, Díazgranados og en gruppe marinbiologer og miljøvernere står i front for disse miljøtiltakene. Det ville vært nesten umulig å bevare mangrovetrærne uten «mangleros'» kunnskap og erfaring.     

«De er vår høyre hånd når det kommer til bevaringen her», sier Díazgranados.

Det er sterke bånd mellom innbyggerne i Cispatá Bay og mangrovetrærne. Så sterke at eselfestivalen i påsken også blir en påminnelse. Basert på en historie fra Bibelen, som gjenfortelles i form av et dukketeater, frakter maskerte esler en mann til torget, der han blir dømt til døden for sine forbrytelser og tvunget til å lese opp testamentet sitt. I testamentet har han skrevet: «Jeg skjenker mangrovetrærne til menneskene i mangrovene.»