Aktuelt
13. februar 2019
Den kreative filmskaperen fra Behind the Mac hyller sitt litterære ikon
Barry Jenkins snakker om James Baldwin, hvordan han filmer mørkhudede skuespillere, og filmskaping i iPhonens tidsalder
Den Oscar-belønte regissøren Barry Jenkins forteller at det var en tilfeldighet at han ble filmskaper. Han studerte ved Florida State University og fant plutselig ut at han kunne studere filmproduksjon der. «Jeg begynte å studere filmproduksjon i brytningstiden mellom den gamle og den nye måten å lage filmer på», sier Jenkins. «Vi lærte å klippe film på manuelle klippebord. Vi måtte faktisk fysisk klippe filmremser og tape dem sammen igjen. Jeg klippet slik i et helt år, og da vi gikk over til det som kalles ikke-lineær klipping, var det virkelig grensesprengende.»
«Men jeg tok med meg det jeg hadde lært», fortsetter han. «Vi lærte at vi bare skal klippe når vi virkelig må.»
I fjorårets Behind the Mac-kampanje, som hyller kreative mennesker som bruker Mac til å skape noe, ser vi Jenkins som står under en paraply i regnet med sin MacBook Pro. Regissøren eksporterte den ferdigklipte versjonen av spillefilmen «Moonlight», som vant Oscar i 2017.
Jenkins har studert både tradisjonelle og moderne måter å lage film på, og han kombinerer håndverk med digitalt utstyr, for eksempel kameraet ARRI Alexa, MacBook Pro og også en ny iPad Pro. «Det er to ting som har gjort meg til den kreative personen jeg har blitt: kameraene fra ARRI og Apple-plattformen», sier Jenkins.
Den nye filmen hans, som er basert på James Baldwins novelle «If Beale Street Could Talk», er en advarende skildring av livet til mørkhudede i USA på 1970-tallet. Filmen skildrer et ungt par som forsøker å finne sin plass i en verden som er i stadig endring. Historien ble publisert i 1974, seks år etter at Martin Luther King Jr. ble drept i 1968, og ti år etter at loven om borgerrettigheter ble vedtatt i 1964.
Baldwin skriver på en kritisk og uhemmet måte når han analyserer omgivelsene sine. Han tegner en skjør balanse mellom skjønnheten og brutaliteten i USA.
I Jenkins tolkning skapes denne balansen ved hjelp av øyeblikk som deles av Tish (som spilles av KiKi Layne) og Fonny (Stephan James), fra gatene i Harlem og West Village til de skuddsikre vinduene i arresten i Manhattan – eller «the Tombs», som den kalles på folkemunne.
«Min oppgave i denne produksjonen, sett i et både estetisk og håndverksmessig perspektiv, var å skildre tanker ved hjelp av lyder og bilder – med utgangspunkt i James Baldwins ord.»
For å forvandle Baldwins ord til levende bilder forteller Tish om hendelsene som førte til at hun og Fonny ble forelsket, til at de nå venter barn, og til at de kjemper for å få frikjent Fonny etter at han ble urettmessig arrestert.
«Filmen består av minner og mareritt, så hvordan ser Harlem ut sett gjennom øynene til 19 år gamle Tish? Hva er det hun ser?» Jenkins fortsetter. «Hvordan vil hun huske det? Og da vi fant ut det, var det som om hele verden lå for våre føtter.»
«If Beale Street Could Talk» er den første engelskspråklige tolkningen av Baldwins novelle med samme navn, noe som er en krevende og unik utfordring.
«Litteratur er et veldig introvert medium. Mye handler om den indre stemmen», sier Jenkins. «Og spillefilmer handler om skuespill. Lyd og bilder. Det er ingen forutsetning at man får høre hva karakteren tenker, og James Baldwin er en mester i å beskrive den indre stemmen. Derfor ble min oppgave i denne produksjonen, sett i et både estetisk og håndverksmessig perspektiv, å skildre tanker ved hjelp av lyder og bilder – med utgangspunkt i James Baldwins ord.»
«Beale Street» er filmet med ARRI Alexa 65, og filmen gir publikum et nært og intimt innsyn i de fargedes hverdag. Jenkins er takknemlig for å ha muligheten til å fange de intime øyeblikkene hos mørkhudede familier og kjærlighet, skapt av hans litterære forbilde, i et så stort format.
«[Kinoens] historie er basert på 35 mm film», forklarer Jenkins. «Men i dag er kameraene datachiper som kan programmeres. Vi kan skrive algoritmene som bestemmer hvordan de skal oppføre seg, og hvordan de skal oppfatte lyset. Tidligere var vi begrenset av hvordan de fysiske filmrullene ble skapt, og hvilke dynamiske egenskaper de hadde. Men når vi skal skape film i dag, kan vi programmere datamaskinen fra bunnen av. Vi konfigurerer disse kameraene slik at de prioriterer mørkere farger, altså mørkere hudfarger. Det gir oss ekstrem frihet.»
I tillegg til de nye kameraene trenger filmmakere fortsatt litt magi. Det er her klipperen kommer inn i bildet.
Jenkins har samarbeidet med Joi McMillon i mange år. Hun er en av de to Oscar-nominerte klipperne som arbeidet med «Moonlight», og hun lever og ånder for Avid på Mac Pro. McMillon arbeidet sammen med Jenkins og filmfotograf James Laxton for å gi liv til spillefilmen.
I en scene sitter Fonny og Daniel (Brian Tyree Henry) mange timer i Fonnys leilighet. Først snakker de om hverdagslige ting, men etter hvert kommer de inn på noe som plager Daniel.
«Det er på en måte en scene i en scene. Lyset og vinkelen endres, slik at publikum ikke blir lei av den lange scenen», forklarer McMillon. «Nå får publikum ny informasjon i hver del av denne scenen.»
Jenkins ville at publikum skulle føle energien som Fonny og Daniel utveksler. Et kamera beveger seg sakte mellom dem, og publikum kommer dypere og dypere inn i Daniels tanker – og Fonnys reaksjon.
«Fonny og Daniel utstråler varme, selv om det de snakker om, er så mørkt og skummelt. Det er en kontrast jeg er veldig begeistret for», sier McMillon. «Måten det er filmet på, gir deg følelsen av at du sitter sammen med dem ved bordet.»
Dette virkemiddelet har blitt noe av det som kjennetegner Jenkins. Publikum satt ved et liknende bord i «Moonlight», og de fløt også i havet sammen med de samme karakterene.
I dag er Jenkins, McMillon og «Beale Street»-familien nok en gang aktuelle som prismottakere. Filmen er nominert til tre Oscar-priser. Beste kvinnelige birolle (Regina King), beste originalmusikk (Nicholas Britell) og beste filmatisering (Jenkins).
«Selv de gamle ringrevene som begynner å bruke de nye verktøyene, ser de enorme mulighetene de digitale løsningene gir.»
Det neste prosjektet: en serie for Amazon, basert på Colson Whiteheads novelle «The Underground Railroad». Jenkins spøker med at dette er det siste punktet på hans kunstneriske bucketliste. «Jeg ville lage en film fra der jeg vokste opp, og det ble til 'Moonlight'. Jeg ville også tolke favorittforfatteren min, og det ble til 'Beale Street'. Det siste jeg har lyst til å lage, er noe som beskriver slavetiden i USA. Og det blir 'The Underground Railroad'.»
Og mens Jenkins arbeider seg gjennom listen sin, passer han samtidig på å hylle en ny generasjon filmskapere, som han mener snart kommer til å erstatte ham. «Selv de gamle ringrevene som begynner å bruke de nye verktøyene, ser de enorme mulighetene de digitale løsningene gir», sier Jenkins. «Steven Soderbergh har nesten utelukkende brukt iPhone som verktøy de siste årene.» (Soderberghs nyeste film, «High Flying Bird», ble filmet utelukkende med en iPhone 8, og den hadde premiere på Netflix forrige måned.)
«Vi har kommet til et punkt der man på en måte kan lage akkurat det man vil, uavhengig av om man bruker en iPhone eller et speilreflekskamera», sier han. «Verden ligger for de unge filmskapernes føtter.»